Uttrykket "fredsbygging" ble kjent etter 1992 da Boutros Boutros-Ghali, den gang Generalsekretær i FN, kunngjorde sin Agenda for Peace (på engelsk) (Boutros-Ghali, 1992).

Siden den gang har "fredsbygging" blitt mye brukt, ofte på en dårlig definert måte som strekker seg lengre enn til krisehåndtering, men mer til langsiktig utvikling og opprettelse av styresett og institusjoner. Dette omfatter kapasitetsbygging av ikke-statlige organisasjoner (inkludert religiøse institusjoner) for å skape fred og fredsbygging.

FNs hovedvirke har vært innen strukturell endring, med et primært fokus på institusjonell reform.

Fredsbygging er forbundet med mange betraktningsmåter, prosesser og etapper som er nødvendige for endring rettet mot bærekraftige og fredlige forhold, styresett og strukturer. Fredsbygging omfatter bygging av juridiske- og menneske-rettighets-institusjoner så vel som rettferdige og effektive regjerings- og konfliktløsings-prosesser og -systemer.
(Dispute resolution ny side og på engelsk)

For å være effektive må fredsbyggingsaktiviteter nøye planlegges av ulike parter, koordineres og vedlikeholdt av både lokale og internasjonale partnere.

For å oppsummere en konstruksjonsmetafor brukt av Lederach, innebærer fredsbygging en langsiktig forpliktelse til en prosess som omfatter investering, innsamling av ressurser og materiell, arkitektur og planlegging, koordinering av ressurser og arbeid, legge solide grunnlag, konstruere vegger og tak, avslutte arbeid og fortsette vedlikehold.
Lederach vektlegger også at fredsbygging innebærer transformasjon av forhold. "Bærekraftig forsoning" krever både strukturelle og forholdsmessige transformasjoner (Lederach, 1997, 20, 82-83).

Kilde:
Peacemakers.ca